Hoggormbitt

Bildet er lånt fra snl.no

For my English speaking readers: This blog entry is only in Norwegian. But as as short recap: Beringia got bitten by a European Adder Saturday the 18th of April. She didn't have any adverse reactions, but got the typical swelling. We do not blame the Adder, it was only defendig itself.  It's the only time we've gotten one of our own dogs bitten by this non-aggressive but venomous snake.  Bloodwork after 10 days show no major reasons for concern, a bit low in red blood cell values. We expect no long term effects.


Norge har 3 viltlevende slangearter: buorm, hoggorm og den sjeldne slettsnoken,  og en beinløs firfisle: stålorm. Av disse er det kun hoggormen som er giftig.

18. april hadde vi en liten hoggorm i hundegården, trolig en hann da den var grå og svart (som den på bildet over). Hundene var nysgjerrige og prøvde også å ta den (de tar også stålorm hvis de kommer over dem). Heldigvis varslet Såga, som var i en annen hundegård, at noe spesielt var på ferde. Vi rakk likevel akkurat ikke å få hoggormen ut av hundegården i tide. Den hadde fått bitt Beringia i snuta.  Vi tok straks hundene inn, ventet noen få minutter for å se om hun fikk noen reaksjon, men så snart vi så tegn til hevelse ringte vi veterinærvakta.  Så da var det bare å få Beringia i bilen og sette kursen mot Anicura Rising Dyreklinikk som hadde veterinærvakt denne lørdagen.
Det er fullt forståelig at hoggormen ønsket å forsvare seg, og vi ønsker den ikke noe vondt. Men vil helst ikke ha den inni hundegården igjen.  Dette er første gang vi har fått en av våre egne hunder bitt av hoggorm.

Ved bitt av hoggorm er det viktig å holde hunden i ro. Ikke gjør noe med bittstedet (ingen skjæring, suging, klemming etc). Kom deg raskt til veterinær. Tidligere gav man gjerne hunden kortisontablett, såkalt "hoggormtablett", for å dempe hevelsen noe, dette har man i stor grad gått vekk fra nå. Det viktigste er å alltid komme seg til veterinær som raskt som mulig.

Dette var merkene etter hoggormen, jeg har lagt på litt rød farge slik at det lettere vies på et bilde.

Der ble vi møtt av en hyggelig veterinær som sjekket åndedrett, puls og hjertet til Beringia før hun fikk smertestillende, og ble satt på væske. Alt virket normalt. Hun fikk først en injeksjon med metadon for smertene. Ved hoggormbitt er NSAIDs kontraindisert, det vil si at de ikke skal brukes. Vanlige NSAIDs for hunder er blant annet Metacam, Onsior og Previcox. Væsken hun fikk var Ringer Acetat (fysiologisk saltvann med buffer), gitt over ca. 3 timer. Jeg satt med Beringia hele tiden. Hun holder seg roligere vet at jeg var der enn om hun skulle bli puttet i et bur på et fremmed sted.  Mens vi var der kom flere dyr innom, inkludert flere katter som også hadde hatt et møte med hoggormen denne lørdagen. Tydelig at det varme været hadde fått de ut av vinterdvalen og antagelig på jakt etter make og føde.
Beringia fikk ikke antivenom da allmenntilstanden, åndedrett og puls hele tiden var innenfor normalen. Litt pesing og piping var det, men det kunne like gjerne være bivirkningene av metadonen (vanlig bivirkning ved opioidbruk hos hund).

Tunga er ut fordi hun slikker meg på hånda, ikke pga hevelsen.

Beringia virker til å ha hatt flaks i uflaksen. Lokal hevelse fikk hun, men ingen misfarging i huden. Hevelsen gikk også raskt ned igjen, og allerede etter 2 døgn så hun så og si normal ut igjen.  Hun fikk med seg Temgesic (et opioid) som smertebehandling i de påfølgende 2 døgnene.
Anbefalingen for aktivitet er at hunden skal holdes i fullstendig ro (burhvile eller tilsvarende ro) i minst 1 uke, gjerne 2 eller mer.  Hvorfor vites ikke med sikkerhet da faglitteraturen er veldig vag på dette punktet. Antagelig har det med at giftstoffene fortsatt kan være i kroppen, og ulike skader kan ha oppstått. Ved å holde hunden i ro gir man kroppen tid til å lege samtidig som giftstoffer i minst mulig grad sirkuleres.  Etterkontroll med blodprøve er viktig for å se etter seinvirkninger og organskader.


Bilder fra samme kveld som hun ble bitt. Hevelsen i selve snuta har gått lang tilbake, men væskeansamlingen har seget noe ned og er nå mer synlig fra siden. Dette er helt normalt.

Ca. 2 døgn etter at hun ble bitt var det ikke mye hevelse å se lengre.

Beringias "burhvile" foregikk i stua, på gulvet og i sofaen.

Beringia tok en kontroll blodprøve hos Grenland Dyreklinikk mandag 27. april. De fleste verdier var innenfor normalen. Verdiene for hematokrit (volumprosenten av røde blodlegemer), røde blodceller (RBC) og Hemoglobin (proteinet i røde blodceller som frakter oksygen til cellene) var noe lave. Eosinofile granulocytter (en type hvite blodceller) var økt. Dette er et vanlig funn ved f.eks. allergiske reaksjoner og visse typer parasitt infeksjoner.  Funnene er i tråd med hva man normalt kan finne etter hoggormbitt, både hos hund, mennesker og andre dyr.

Etter dette veterinærbesøket fikk kunne Beringia få være med flokken ute i hundegården og går rolige, relativt korte, turer i bånd. Dagen etter (tirsdag 28.) gikk jeg ca 1 times tur med henne. Det resulterte i en mild hevelse i snuteområdet som raskt gikk ned etter hjemkomst. Men etter dette bestemte vi oss for Beringias del ville turer utgå i minst 2 uker til fremover. Hun ser ut til å være langt mer tilfreds nå som hun får være i hundegården enn når hun måtte være inne og holdes i ro. Vi satser på at hun er klar for nye eventyr i midten av mai.

Fakta om hoggorm Hoggorm, Vipera berus, er Norges eneste giftige slange. Den er normalt ikke aggressiv, men vil forsvare seg hvis den blir plaget. De fleste individer er 50-70 cm lange, noen få kan bli større.  Den er mest kjent for å ha et sikk-sakk mønster på lysere bakgrunn. Hanner er ofte grå med et svart mønster, mens hunner ofte er i bruntoner. Det finnes mange ulike fargenyanser, inkludert helt svarte hoggormer.   De spiser hovedsakelig smågnagere, frosk, firfirsler og stålorm. Hoggormen blir kjønnsmoden som 3-5 år gammel, og paringen foregår på våren. Hunnen er drektig i 90-100 dager, noe som gjør at ungene fødes rundt august-september. Opp til 30% av hoggormbitt er tørre, det vil si at hoggormen ikke sprøyter inn noe gift. Giften er "kostbar" for slangen og den sløser ikke med den. De juvenile hoggormene/nyfødte har ikke lært seg å kontrollere giftinnsprøytningen ennå og kan derfor ende med å sprøyte inn mer gift enn en voksen hoggorm selv om den er mindre og har mindre gift totalt sett. Hoggorm er fredet og skal ikke bekjempes uten videre.

Referanser: 
Bremsjö, Ellinor. Omvårdan ved huggormsbett på hund, Sveriges Lantbruksuniversität, 2016

Moe, Lars og Harjen, Hannah: Bitt av hoggorm, NMBU, Published 12. April 2018 - 15:55 - Updated 23. April 2019 - 13:12
https://www.nmbu.no/fakultet/vet/aktuelt/node/34612

Veterinærkatalogen: Hoggormbitt, hentet: 29. april 2020
https://www.felleskatalogen.no/medisin-vet/forgiftninger/generell/huggormbitt

Wight, Julian og Meier, Jürg: Handbook of Clinical Toxicology of Animal Venoms and Poisons, Informa Health Care USA 2008, chapter 13