Then they got names
Eventyrkullet får selvsagt navn etter eventyr, norske folkeeventyr. Det vil si de eventyrene som er samlet inn av Asbjørnsen og Moe rundt midten av 1800-tallet. Peter Christen Asbjørnsen (1812-1885) fra Chistiania (i dag Oslo) var en norsk folkeminnesamler, naturviter, utdannet innen skogbruk og forfatter. Jørgen Moe (1813-1882) var fra Ringerike. Han er var en norsk dikter og biskop. De er begge i dag mest kjente for sine innsamlede eventyr. Noe seinere har også Moes sønn, Molkte Moe, bidratt til eventyrsamlingen.
Mange av disse eventyrene har "slektninger" i områdene rundt Norge som ligner veldig, ikke så rart da Norge på ingen måte har vært en isolert kultur. Eventyr deles inn i flere sjangere. Eventyrkullet har navn etter 3 egentlige eventyr eller undreeventyr som er den sjangeren som har de lengste og mest utbroderte eventyrene, en har navn etter et skjemteeventyr ment for barn som også er et dyreeventyr, og den siste får navn etter et huldreeventyr, noe Asbjørnsen kalte de historiene han samlet inn fra folk som mente de hadde møtt noen overnaturlige vesner. Disse eventyrene har en rammefortelling hvor en jeg person snakker med den som har opplevd noe. Jeg personen er som regel Abjørnsen selv.
Det er nå bestemt hvilke navn valpene skal få, men hvem som kommer til å hete hva er fortsatt uklart. Bortsett fra hannen, siden det kun er en hann i kullet. Denne posten er lang og lengre enn langt, men jeg håper den er interessant nok til at noen av dere leser igjennom den.
The Folktales litter will of course be named after Folktales, Norwegian Folktales. These are the Folketales collected by Asbjørnsen and Moe in the middle of the 19th century. Peter Christen Asbjørnsen (1812-1885) from Christiana (today's Oslo) was a Norwegian folktales collector, naturalist, educated in forestry and a writer. Jørgen Moe (1813-1882) was from Ringerike, he was a Norwegian poet and a bishop. They are today both most know for their collection of Folktales. A bit later Moe's son, Moltke Moe, contributed to the Folktales collection as well.
Several of the Norwegian Folktales have "relatives" in the areas around Norway which resembles them closely, not at all strange as Norway in no way was an isolated culture. Folktales/Fairytales are divided into several categories. The longest ones are called "wonder tales" or "real Folktales", 3 of the puppies will have names after Folktales in this category. They you have Folktales meant for children, and one with animals in the place of humans are the chosen one for a puppy name. A third version isn't really a Folktale, but Asbjørnsen called them "huldreeventyr" which is pretty impossible to translate but would be something like "huldretales". These are stories where a person "I" (usually Asbjørnsen himself) meets people who have met some supernatural beings and tells their story about the encounter.
At this point I have decided what names to give the puppies, but not who is getting which name. Except for the male as there is only one male in the litter. This blog entry is long, and longer than long but I hope it is interessting enough that some of you reads through it.
Snøfrost Lystige Veslefrikk
(Snøfrost Merry Veslefrikk)
Navnet er etter undreeventyret Veslefrikk med fela, samlet inn av Asbjørnsen
Kort oppsummering av eventyret: Veslefrikk er den eneste sønnen til en husbond som ingen vil ta som gjeter eller visergutt da han er liten og litt puslete. Lensmannen som trenger en visergutt sier han kan ta ham. Etter tre år i tjeneste ønsker Veslefrikk og slutte og får 3 shilling i betaling, men ingen nye klær selv om de han har er utslitt. Han legger så ut på vandring og møter først en fattigmann som er så stor at Veslefrikk blir redd. Han blir fortalt at han ikke trenger og være redd, men om han ikke kunne gi ham en shilling til nye klær. Det gjør så Veslefrikk. Dette gjentar seg 3 ganger og fattigmannen han møter blir stadig større. Nå har ikke Veslefrikk noen penger igjen å kjøpe klær for. Så møter han nok en fattigmann, men det viser seg å ha vært den samme hele tiden. Nå får han 3 ønsker, et for hver shilling han godhjertet gav fra seg til fattigmannen som trang det mer enn ham. Det første ønsket er for en fele da han hadde så lyst til å høre fela låte så folk ble glade og danset. Det andre ønsket var en børse som traff det han siktet på uansett hvor langt borte det var. Og det tredje ønsket var at ingen kunne nekte ham det første ham ba om da han alltid hadde ønsket og være med folk som var snille og godhjertet.
Han fikk seg så klær, hest og slede når han ba om det fra ulike folk. Så møtte han igjen lensmannen. Han veddet alt han hadde på at Veslefrikk ikke kunne treffe en skjære med børsa si, men det gjorde han selvsagt. Lensmann gikk da for å hente skjæra ut av et kratt og Veslefrikk spilte fela så lensmann danset i krattet til alle klærne var fillete. Lensmann ble sur for dette og sa Veslefrikk hadde overfalt og ranet ham, nesten drept ham. Veslefrikk skulle da henges. Som sitt siste ønske ville han spille på fela. Ingen kunne si nei, og de ble glade og danset når han spilte og kunne ikke stoppe mens fela låt. Veslefrikk fikk så gå i fred med fela og børsa si.
Hele eventyret Veslefrikk med fela
The name is from the wonder folktale of Veslefrikk with the fiddle (I've seen Veslefrikk be translated into Little Freddy in some sources), collected by Asbjørnsen. Short summary of the folktale is goes like this. Veslefrikk is the only son of a farmer, he is a small and somewhat scrawny fellow and nobody wants him as a shepherd or apprentice. The sheriff however needs a new apprentice and takes him on. After three years of hard work Veslefrikk decides to quit and gets 3 shillings for his work, but he didn't get any new clothes and those he had was pretty much rags after three years of work. Veslefrikk was happy enough and went on his way. On his way he first meets a poor fellow who were such a big man that Veslefrikk got scared. He was told not to be afraid but if he couldn't give him a shilling for new clothes. This happened three times and the poor fellows he meet got bigger each time. Then he meets another poor fellow, but it turns out it has been the same one all along. For his kind heart giving away all his shillings for the poor fellows in bigger need than himself, he now gets 3 wishes. One for each shilling he gave away. For the first wish he wants a Fiddle as he has always wanted to hear the fiddle sound and make people happy and dance. For his second wish he wants longun to hunt with which always hits what he aims at. For his third wish he wants everybody to grant him the first thing he askes of them as he has always wanted to surround himself with kind hearted and good people.
He then got new clothes, a horse and a sled from different people when he asked for it. On his way he met the sheriff again. The sheriff bet all he had that Veslefrikk couldn't hit a magpie sitting in a tree pretty far away with his longun. Veslefrikk of course did and the sheriff went to collect it in some brambles. Veslefrikk then played the fiddle so the sheriff's clothes got all tattered. The sheriff was less than pleased with this and said that Veslefrikk had assaulted him, robbed him and nearly killed him. For this Veslefrikk was to be hanged. Veslefrikk asked for a last wish to play his fiddle. Since nobody could say no to the first thing he asked for it was granted. When he started to play people started to dance and after a while got exhausted. Veslefrikk could og on is way with his longun and fiddle and not be disturbed anymore.
Snøfrost Vene Snehvit og Rosenrød
(Snøfrost Beautiful Snow-white and Rose-red)
Navnet er fra undreeventyret De tolv villender samlet inn av Asbjørnsen.
Eventyret handler om en dronning som hadde tolv sønner, men som så gjerne ønsket seg en datter. Når hun en vinter måtte stoppe sleden fordi hun blødde neseblod så hun blodet falle på nysnøen. Da sa hun at ønsket hun hadde en datter så hvit som snø og så rød som blod. En trollkjerring hørte henne og sa som sa hun kunne gi henne i datter i bytte mot hennes sønner. Dette ville dronningen. Da tiden kom fødte hun en datter som var så hvit som snø og så rød som blod og kalte henne Snehvit og Rosenrød.
Snehvit og Rosenrød hadde en oppvekst hvor hun hadde alt hun kunne ønske og var høyt elsket, allikevel var hun trist. Når dronningen så spurte hvorfor hun var så trist så sa hun at hun ønsket hun hadde søsken som alle andre. Da dronningen så fortalte at hun egentlig hadde 12 brødre, men at hun hadde byttet de mot henne bestemte hun seg for å finne brødrene sine. Hun gikk langt og lengre enn langt og kom til slutt til en liten stue i skogen. Der skjønte hun at brødrene hennes måtte bo da det var tolv av alt, inkludert tolv sølvskjeer maken til den hun selv hadde som dronningen hadde fått laget til dem før sønnene hadde blitt forvandlet til villender av trollkjerringen. Når brødrene kom hjem om kvelden kom de flyvende inn som tolv villender. De lurte på hvem som hadde laget mat og varmet hytten - så så de sølvskjeen til Snehvit og Rosenrød og forstod det måtte være søsteren deres. Den eldste ville drepe henne, mens den yngste sa at dersom noen skulle straffes for deres urrett måtte det være deres egen mor. Snehvit og Rosenrød fikk så vite at trolldommen som gjorde brødrene til villender om dagen og prinser om nettene kunne brytes dersom hun laget en klut, en lue og en skjorte til hver av de tolv, og dette skulle lages av myrull. Mens hun holdt på med dette skulle hun hverken snakke, le eller gråte.
Snehvit og Rosenrød gikk straks i gang med å sanke myrull. Etter dager med samling av myrull, kom det en konge forbi og så henne. Kongen synes hun var så ven og vakker at han ville ha henne til sin dronning. Hun snakket ikke men ble fraktet til slottet, sammen med myrullen, og der ble de gift. Etter et år fikk hun en sønn, han tok kongens onde stemor kastet i ormegården samtidig som hun skar Snehvit og Rosenrød i fingeren og smurte blodet om munnen hennes og sa til kongen at hun hadde spist sin egen sønn. Dette gjentok seg året etter, og året etter der igjen - men da var det en datter hun hadde fått. Da så kongen ingen annen råd enn å brenne henne på bålet. Når de hadde fyrt opp bålet kom 12 villender susende og tok med hver sin klut, skjorte og lue. Like etter kom de tilbake som de tolv prinsene de var og sa til søsteren sin at nå som hadde reddet dem måtte hun også redde segselv. Hun fortalte da kongen hva den stemoren hadde gjort. De gikk så bort til ormegården der Snehvit og Rosenrøds tre barn lekte med slanger og padder. Stemoren ble så straffet og de andre levde lykkelig videre.
Les hele eventyret om De tolv villender
The name is from the wonder folktale The twelve wild ducks collected by Asbjørnsen
The folktale is about a queen who hadd twelve sons, but very much wanted a daughter. When she a winter had to stop on a drive as she had a nose bleed, she saw the blod fall onto the fresh snow. Then she said she wanted a daughter as white as snow and as red as blood. A hag heard her and told her she could give her a daughter like that if she only gave the hag her sons. This the queen wanted. When the time arrived she gave birth to a daughter as white as snow and as red as blood and the called her Snow-white and Rose-red
Snow-white and Rose-red grew up with all a child could want and was much loved, still she was sad. When the queen asked her why she said she wished she had some siblings like everybody else. Then the queen told her she had twelve brothers, but she had traded them for her. Snow-white and Rose-red decided then to go and find her brothers. She went on for a long long time, and at the end she came to a small hut in the woods. She understood that this had to be her brothers' house as there were twelve of everything, including twelve silver spoons identical to her own that the queen had made before the sons had been transformed to wild ducks by the hag. As the brothers came home in the evening they came flying in as twelve wild ducks. They wondered who had cooked for them and heated the hut - then they saw the silverspoon of Snow-white and Rose-red and understood it must be their sister. The elder brother wanted to kill her, but the youngest said if they were to punish anyone it had to be their own mother. Snow-white and Rose-red then got to know that the spell who kept the brothers as wild ducks during the days and princes at night could be broken if she made a knit cap, a shirt and a cloth to each and everyone of them, made from cottongrass. While she did this work she could not speak, laugh or cry.
Snow-white and Rose-red started on the work straight away with collecting cottongrass. After days of collecting cottongrass a king came passed her. He thought she was such a beautiful girl and wanted her for his queen. She didn't speak at all but was carried away to the castle together with the cottograss, and there they got married. After a year she got a son. The king's evil stepmother took the son and threw him in the snake pit. At the same time she cut Snow-white and Rose-red in the finger and smeared the blood around her mounth telling the king she had eaten her own child. This repeated itself the next year, and the year after (but the third year she got a daughter instead of a son). Then the king didn't know what to do but to burn Snow-white and Rose-red on the stake. When they had set fire to the bonfire 12 wild ducks came swooping in and took each one piece of cloth, one knit cap and one shirt. Soon after they returned as the twelve princes they really were. Now they told their sister to save herself as she had saved them. She then told the king what his stepmother had done. They then went to the snake pit and found Snow-white and Rose-red's three childer playing with snakes and toads. The stepmoother was punished and all the others lived happily on.
Snøfrost Flittige Korse
(Snøfrost Industrious Korse)
Korse er et navn fra skjemte, barne og dyreeventyret Reve-enka, samlet av Moltke Moe
Eventyret handler om en Reve-enke som mistet sin høyt elskede make da han døde etter å ha forspist seg på bondens høns. Uansett hvor mye Reve-enka gråt og sørget så var og ble mannen hennes død. Hun var en ettertraktet enke og fikk flere friere på døra.
Tjenestejenta Korse åpnet døra når de banket på, og gav deres tilbud om å gi råd videre til Reve-enka. Men Reve-enka avviste de alle sammen; bjørnen, ulven og haren. Så banket en rev på døra som var rød og vakker i pelsen, hans råd ville Reve-enka gjerne ha. Så ble det bryllup med det samme.
Les hel eventyret om Reve-enka
Korse is a name from the childers folktale and Animal folktale The Vixen-widow, collected by Moltke Moe
This Folktale is about a Vixen-widow that lost her highly beloved husband when he ate to many chickes from the farmes chicken coop, got sick and died. No matter how much the Vixen-widow cried and morned her husband was and stayed dead. She was a desiered widow and got several callers on the door.
The maid Korse answered when there came a knock on the door and gave their offer for advice to the Vixen-widow. However the Vixen-widow rejected them all; the bear, the wolf and the hare. Then a fox came knocking. Red and handsome he was. His advice the Vixen-widow wanted. Then there was a wedding right away.
Snøfrost Forlokkende Huldra
(Snøfrost Seducing Huldra)
Huldra er et vesen som møtes på i flere av Huldreeventyrene samlet av Asbjørnsen
Etymologi av norrønt hylja, 'skjule'. En hulder er en kvinnelig skogsvette fra norsk folketro, og knyttet til de underjordiske. Det finnes mange sagn om Huldra, felles for mange er at hun er vakker, men har kuhale. Hun lokker ofte til seg menn av menneske slekt og gifter seg med dem. Hun er særlig knyttet til setertradisjonen og har kyr som er svært gode, derfor er også ganske mange av huldresagnene knyttet til sæterdrift, slik som i Eventyre Huldreætt. I Huldreætt får man også innblikk i at huldra er sterk og viljefull og ikke alltid den enkleste som kone. Ofte er huldrene også musikalse og mange spelemenn lærte av huldrespel, huldreslått og huldrelokk. Eksempel på en huldreslått og huldrelokk Det er ikke alltid så lett å få øye på Huldra, og noen ganger forsvinner hun bare i løse luften, som i dette utdraget fra Matthias skytters historier:
Huldra is a creature that is encountered in several of the huldretales gathered by AsbjørnsenThe name is
from Norse hylja wich means "covered" or "secret". She is a female creature from Norwegian folklore, and has ties to the underground dwellers. There are several tales about Huldra, common for most is that she is very beautiful but has a cow's tail. She often seduces men of human kind and marry them. She has close ties to sheilings and has a very good stock of cattle. Because of this several of the tales of Huldra is consentrated around sheilings, like in the tale "Huldreætt" (of hulder decent). In this tale you get a feeling of her strenght and that she is a strong willed woman as well, and not the easiest of wives. The huldrer (plural of hulder, Huldra is the definite singular of a hulder) is often giftet in music as well and several fiddlers learned hulderplays, huldreslått and huldrelokk (I haven't found any English words for the type of music a slått or a lokk is). Example of a huldreslått and a huldrelokk. It isn't always easy to catch a glimpse of Huldra, and sometimes she just vanishes into thin air as in this exerpt from Mattias the hunter's stories (freely translated, as it is in a Norwegian dialect so I find it impossible to be correct in all details):
Snøfrost Gilde Soria Moria
(Snøfrost Splendid Soria Moria)
Navnet er tatt fra undreeventyret Soria Moria slått, samlet av Asbjørnsen
Eventyret handler om sønnen til ett fattig par som likte å rote i peisen, men ellers ikke helt fant hva han ville drive med. En dag kom det en skipper og spurte om han ikke ville være med til sjøs og se fremmede land. Det ville han. Skipet ble etter en stund stillestående da det ikke var noen vind, og gutten gikk i land, men skulle komme tilbake når det begynte å blåse opp. Han befant seg i et vakkert land med mange store åkre og enger, men folk så han ingen av. Da det begynte å blåse synes han ikke han hadde sett nok, og returnerte ikke til skipet. Da han hadde gått en stund på en bred og jevn vei kom han til et slott. Det var stort og gildt og inne i det ene rommet var det en prinsesse. Hun var overrasket over å se ham for hit kom ingen da det bodde et troll med tre hoder der, og trollet ville snart komme hjem igjen. Halvor som gutten het ble ikke redd men sa han skulle ta seg av trollet. Han fikk beskjed om å svinge et stort sverd, men kunne ikke løfte det. Da sa prinsessen at han skulle ta en slurk av flasken som hang ved det. Når trollet så kom hjem hugg han alle de tre hodene av det. Prinsessen hadde to søstre i slott som lå 6 mil bortenfor og 9 mil bortenfor der igjen.
Halvor gikk så til det neste slottet, der var det et troll med 6 hoder som bodde, og historien gjentok seg. Deretter til slottet bortenfor der igjen hvor det bodde et troll med 9 hoder og det siste hodet var det seigeste og hugge av. Alle prinsessene kom så til slottet, Soria Moria slott, og de var så glade og Halvor var glad i de alle men mest i den yngste.
Etter en stund savnet han sine foreldre og ville så gjerne se de igjen. Da fikk han en magisk ring som gjorde at han kunne komme dit han ønsket seg på et blunk. Men han måtte ikke rote den bort eller si navnene på prinsessne. Foreldrene kjente ham ikke igjen med det samme, siden han så ut som en prins. Først når han satt seg til å rote i peisen gjenkjente moren hans. Hun tok han så med opp på gården. Der var det tre døtre som ikke hadde vært så snille med Halvor alltid. Han sa han alltid hadde syntes de var vakre, men til sammenligning med prinsessene så de ut som gjeterjenter. Og sa bare de var her så skulle de få se. Vips så var prinsessene der, men nå hadde han brutt det ene løftet. Den yngste prinsessen lysket Halvor i søvne og byttet ut ringen med en som ikke var magisk.
Da Halvor forstod hva som hadde skjedd, at han hadde mistet prinsessene ble han mistrøstig og bare måtte finne tilbake til dem og Soria Moria slott. Han kjøpte en hest og red og gikk i flere dager. Så kom han til et lite hus hvor det bodde en gammel kjerring. Av henne byttet han hesten mot et par støvler som tok femten fjerdinger i et steg og da ville han komme raskere frem til Soria Moira. Så fikk kjerringa vestavinden til å vise ham veien for vestavinden skulle dit og tørke klær til bryllup.
Når Halvor omsider kom frem var han fillete og fæl og holdt seg litt i bakgrunn. Da de skulle drikke til brud og brudgom slapp han bytteringen i et glass og sa til sjenkeren at han skulle gi det til prinsessen. Hun kjente straks igjen ringen og sa hun heller ville ha han som frelset henne og søstrene enn brudgomen. Så ble Halvor gift med den yngste av prinsessene på Soria Moria slott.
The name is taken from the wonder folktale of Soria Moria castle, collected by Asbjørnsen
The Folktale is about the son of a poor couple who enjoyed to poke around in the ashes, but he didn't really figure out what he wanted to do withhimself. One day a skipper came around and asked if he wanted to join him at sea and see ailen lands. That he wanted. The ship was at a standstild after a while as there were no wind, and the boy went ashore. He was ment to come back as soon as the wind picked up. He was in a beautiful country with several large meadows and fields, but he didn't see any people. When the wind started to blow he didn't feel he had seen enough and decided not to return to the ship. When he had walked for a long while on a broad and flat road he came to castle. It was a grand and splendid castle and inside one of its rooms there was a princess. She was suprised to see him as nobody ever came there. The castle was the dwelling of a big troll with three heads. Halvor, as the boy's name was, weren't afraid of teh troll and said he'd take care of it. The princess said he had to use the big sword on the wall, but Halvor couldn't even lift it. The he was told to take drink of the flask hanging next to it. When the troll returned Halvor cut off all the three heads. The princess had two sisters living in a castle 60km away and 90km even further again. Halvor then went to the next castle where there was a six headed troll who dwelled, and the story repeated itself. The off he wen to the castle after that were the troll had nine heads, and the 9th was the thoughest to get off. All the princesses then came to the castle, Soria Moria castle, and they were all happy and Halvor loved them all, but most of all the youngest.
After a while Halvor missed his parents and wanted badly to see them again. Then he got a magical ring which made it possible to get where he wanted in a blink. But he couldn't lose it, and not speak the name of the princesses. His parents didn't recognise him at once as he looked like prince. When he started to poke around in the ashes his mother could see it was Halvor. She then brought him to the farm. There were three doughters on the farm that hadn't always been kind to Halvor. He had always thought them beautiful, but now he said they looked like shepherd's maids compared to the princesses. He said if only they were there they would see themselves. As soon as he said so the princesses appeared, but now he had broken one of the promises. The youngest princess cuddled Halvor to sleep, then swapped his magic ring for an ordinary one.
When Halvor realised what had happened, that he had lost the princesses, he became stricken with grief and just had to get back to them and Soria Moria castle. He bought a horse and rode and walked for several days. Then he came to a small house in the forest where an old wife lived. He traded his horse for boots that took 7 leagues in one stride. Then the old wife got the west wind to show him the way to Soria Moria castle as the west wind was headed that way to dry some clothes for a wedding.
When Halvor reached Soria Moria his clothes was tattered and he looked gruel, so he kept in the background. When they were about to drink to the bride and groom he slipped his ring in one of the glasses and told the waiter to give it to the princess. She imediatly recognised the ring and said she'd rather have him that sat her and her sisters free than the groom. Than Halvor got married to the youngest princess at Soria Moria castle.
Eventyrkullet får selvsagt navn etter eventyr, norske folkeeventyr. Det vil si de eventyrene som er samlet inn av Asbjørnsen og Moe rundt midten av 1800-tallet. Peter Christen Asbjørnsen (1812-1885) fra Chistiania (i dag Oslo) var en norsk folkeminnesamler, naturviter, utdannet innen skogbruk og forfatter. Jørgen Moe (1813-1882) var fra Ringerike. Han er var en norsk dikter og biskop. De er begge i dag mest kjente for sine innsamlede eventyr. Noe seinere har også Moes sønn, Molkte Moe, bidratt til eventyrsamlingen.
Mange av disse eventyrene har "slektninger" i områdene rundt Norge som ligner veldig, ikke så rart da Norge på ingen måte har vært en isolert kultur. Eventyr deles inn i flere sjangere. Eventyrkullet har navn etter 3 egentlige eventyr eller undreeventyr som er den sjangeren som har de lengste og mest utbroderte eventyrene, en har navn etter et skjemteeventyr ment for barn som også er et dyreeventyr, og den siste får navn etter et huldreeventyr, noe Asbjørnsen kalte de historiene han samlet inn fra folk som mente de hadde møtt noen overnaturlige vesner. Disse eventyrene har en rammefortelling hvor en jeg person snakker med den som har opplevd noe. Jeg personen er som regel Abjørnsen selv.
Det er nå bestemt hvilke navn valpene skal få, men hvem som kommer til å hete hva er fortsatt uklart. Bortsett fra hannen, siden det kun er en hann i kullet. Denne posten er lang og lengre enn langt, men jeg håper den er interessant nok til at noen av dere leser igjennom den.
The Folktales litter will of course be named after Folktales, Norwegian Folktales. These are the Folketales collected by Asbjørnsen and Moe in the middle of the 19th century. Peter Christen Asbjørnsen (1812-1885) from Christiana (today's Oslo) was a Norwegian folktales collector, naturalist, educated in forestry and a writer. Jørgen Moe (1813-1882) was from Ringerike, he was a Norwegian poet and a bishop. They are today both most know for their collection of Folktales. A bit later Moe's son, Moltke Moe, contributed to the Folktales collection as well.
Several of the Norwegian Folktales have "relatives" in the areas around Norway which resembles them closely, not at all strange as Norway in no way was an isolated culture. Folktales/Fairytales are divided into several categories. The longest ones are called "wonder tales" or "real Folktales", 3 of the puppies will have names after Folktales in this category. They you have Folktales meant for children, and one with animals in the place of humans are the chosen one for a puppy name. A third version isn't really a Folktale, but Asbjørnsen called them "huldreeventyr" which is pretty impossible to translate but would be something like "huldretales". These are stories where a person "I" (usually Asbjørnsen himself) meets people who have met some supernatural beings and tells their story about the encounter.
At this point I have decided what names to give the puppies, but not who is getting which name. Except for the male as there is only one male in the litter. This blog entry is long, and longer than long but I hope it is interessting enough that some of you reads through it.
Snøfrost Lystige Veslefrikk
(Snøfrost Merry Veslefrikk)
Kort oppsummering av eventyret: Veslefrikk er den eneste sønnen til en husbond som ingen vil ta som gjeter eller visergutt da han er liten og litt puslete. Lensmannen som trenger en visergutt sier han kan ta ham. Etter tre år i tjeneste ønsker Veslefrikk og slutte og får 3 shilling i betaling, men ingen nye klær selv om de han har er utslitt. Han legger så ut på vandring og møter først en fattigmann som er så stor at Veslefrikk blir redd. Han blir fortalt at han ikke trenger og være redd, men om han ikke kunne gi ham en shilling til nye klær. Det gjør så Veslefrikk. Dette gjentar seg 3 ganger og fattigmannen han møter blir stadig større. Nå har ikke Veslefrikk noen penger igjen å kjøpe klær for. Så møter han nok en fattigmann, men det viser seg å ha vært den samme hele tiden. Nå får han 3 ønsker, et for hver shilling han godhjertet gav fra seg til fattigmannen som trang det mer enn ham. Det første ønsket er for en fele da han hadde så lyst til å høre fela låte så folk ble glade og danset. Det andre ønsket var en børse som traff det han siktet på uansett hvor langt borte det var. Og det tredje ønsket var at ingen kunne nekte ham det første ham ba om da han alltid hadde ønsket og være med folk som var snille og godhjertet.
Han fikk seg så klær, hest og slede når han ba om det fra ulike folk. Så møtte han igjen lensmannen. Han veddet alt han hadde på at Veslefrikk ikke kunne treffe en skjære med børsa si, men det gjorde han selvsagt. Lensmann gikk da for å hente skjæra ut av et kratt og Veslefrikk spilte fela så lensmann danset i krattet til alle klærne var fillete. Lensmann ble sur for dette og sa Veslefrikk hadde overfalt og ranet ham, nesten drept ham. Veslefrikk skulle da henges. Som sitt siste ønske ville han spille på fela. Ingen kunne si nei, og de ble glade og danset når han spilte og kunne ikke stoppe mens fela låt. Veslefrikk fikk så gå i fred med fela og børsa si.
Hele eventyret Veslefrikk med fela
The name is from the wonder folktale of Veslefrikk with the fiddle (I've seen Veslefrikk be translated into Little Freddy in some sources), collected by Asbjørnsen. Short summary of the folktale is goes like this. Veslefrikk is the only son of a farmer, he is a small and somewhat scrawny fellow and nobody wants him as a shepherd or apprentice. The sheriff however needs a new apprentice and takes him on. After three years of hard work Veslefrikk decides to quit and gets 3 shillings for his work, but he didn't get any new clothes and those he had was pretty much rags after three years of work. Veslefrikk was happy enough and went on his way. On his way he first meets a poor fellow who were such a big man that Veslefrikk got scared. He was told not to be afraid but if he couldn't give him a shilling for new clothes. This happened three times and the poor fellows he meet got bigger each time. Then he meets another poor fellow, but it turns out it has been the same one all along. For his kind heart giving away all his shillings for the poor fellows in bigger need than himself, he now gets 3 wishes. One for each shilling he gave away. For the first wish he wants a Fiddle as he has always wanted to hear the fiddle sound and make people happy and dance. For his second wish he wants longun to hunt with which always hits what he aims at. For his third wish he wants everybody to grant him the first thing he askes of them as he has always wanted to surround himself with kind hearted and good people.
He then got new clothes, a horse and a sled from different people when he asked for it. On his way he met the sheriff again. The sheriff bet all he had that Veslefrikk couldn't hit a magpie sitting in a tree pretty far away with his longun. Veslefrikk of course did and the sheriff went to collect it in some brambles. Veslefrikk then played the fiddle so the sheriff's clothes got all tattered. The sheriff was less than pleased with this and said that Veslefrikk had assaulted him, robbed him and nearly killed him. For this Veslefrikk was to be hanged. Veslefrikk asked for a last wish to play his fiddle. Since nobody could say no to the first thing he asked for it was granted. When he started to play people started to dance and after a while got exhausted. Veslefrikk could og on is way with his longun and fiddle and not be disturbed anymore.
Snøfrost Vene Snehvit og Rosenrød
(Snøfrost Beautiful Snow-white and Rose-red)
Navnet er fra undreeventyret De tolv villender samlet inn av Asbjørnsen.
Eventyret handler om en dronning som hadde tolv sønner, men som så gjerne ønsket seg en datter. Når hun en vinter måtte stoppe sleden fordi hun blødde neseblod så hun blodet falle på nysnøen. Da sa hun at ønsket hun hadde en datter så hvit som snø og så rød som blod. En trollkjerring hørte henne og sa som sa hun kunne gi henne i datter i bytte mot hennes sønner. Dette ville dronningen. Da tiden kom fødte hun en datter som var så hvit som snø og så rød som blod og kalte henne Snehvit og Rosenrød.
Snehvit og Rosenrød hadde en oppvekst hvor hun hadde alt hun kunne ønske og var høyt elsket, allikevel var hun trist. Når dronningen så spurte hvorfor hun var så trist så sa hun at hun ønsket hun hadde søsken som alle andre. Da dronningen så fortalte at hun egentlig hadde 12 brødre, men at hun hadde byttet de mot henne bestemte hun seg for å finne brødrene sine. Hun gikk langt og lengre enn langt og kom til slutt til en liten stue i skogen. Der skjønte hun at brødrene hennes måtte bo da det var tolv av alt, inkludert tolv sølvskjeer maken til den hun selv hadde som dronningen hadde fått laget til dem før sønnene hadde blitt forvandlet til villender av trollkjerringen. Når brødrene kom hjem om kvelden kom de flyvende inn som tolv villender. De lurte på hvem som hadde laget mat og varmet hytten - så så de sølvskjeen til Snehvit og Rosenrød og forstod det måtte være søsteren deres. Den eldste ville drepe henne, mens den yngste sa at dersom noen skulle straffes for deres urrett måtte det være deres egen mor. Snehvit og Rosenrød fikk så vite at trolldommen som gjorde brødrene til villender om dagen og prinser om nettene kunne brytes dersom hun laget en klut, en lue og en skjorte til hver av de tolv, og dette skulle lages av myrull. Mens hun holdt på med dette skulle hun hverken snakke, le eller gråte.
Snehvit og Rosenrød gikk straks i gang med å sanke myrull. Etter dager med samling av myrull, kom det en konge forbi og så henne. Kongen synes hun var så ven og vakker at han ville ha henne til sin dronning. Hun snakket ikke men ble fraktet til slottet, sammen med myrullen, og der ble de gift. Etter et år fikk hun en sønn, han tok kongens onde stemor kastet i ormegården samtidig som hun skar Snehvit og Rosenrød i fingeren og smurte blodet om munnen hennes og sa til kongen at hun hadde spist sin egen sønn. Dette gjentok seg året etter, og året etter der igjen - men da var det en datter hun hadde fått. Da så kongen ingen annen råd enn å brenne henne på bålet. Når de hadde fyrt opp bålet kom 12 villender susende og tok med hver sin klut, skjorte og lue. Like etter kom de tilbake som de tolv prinsene de var og sa til søsteren sin at nå som hadde reddet dem måtte hun også redde segselv. Hun fortalte da kongen hva den stemoren hadde gjort. De gikk så bort til ormegården der Snehvit og Rosenrøds tre barn lekte med slanger og padder. Stemoren ble så straffet og de andre levde lykkelig videre.
Les hele eventyret om De tolv villender
The name is from the wonder folktale The twelve wild ducks collected by Asbjørnsen
The folktale is about a queen who hadd twelve sons, but very much wanted a daughter. When she a winter had to stop on a drive as she had a nose bleed, she saw the blod fall onto the fresh snow. Then she said she wanted a daughter as white as snow and as red as blood. A hag heard her and told her she could give her a daughter like that if she only gave the hag her sons. This the queen wanted. When the time arrived she gave birth to a daughter as white as snow and as red as blood and the called her Snow-white and Rose-red
Snow-white and Rose-red grew up with all a child could want and was much loved, still she was sad. When the queen asked her why she said she wished she had some siblings like everybody else. Then the queen told her she had twelve brothers, but she had traded them for her. Snow-white and Rose-red decided then to go and find her brothers. She went on for a long long time, and at the end she came to a small hut in the woods. She understood that this had to be her brothers' house as there were twelve of everything, including twelve silver spoons identical to her own that the queen had made before the sons had been transformed to wild ducks by the hag. As the brothers came home in the evening they came flying in as twelve wild ducks. They wondered who had cooked for them and heated the hut - then they saw the silverspoon of Snow-white and Rose-red and understood it must be their sister. The elder brother wanted to kill her, but the youngest said if they were to punish anyone it had to be their own mother. Snow-white and Rose-red then got to know that the spell who kept the brothers as wild ducks during the days and princes at night could be broken if she made a knit cap, a shirt and a cloth to each and everyone of them, made from cottongrass. While she did this work she could not speak, laugh or cry.
Snow-white and Rose-red started on the work straight away with collecting cottongrass. After days of collecting cottongrass a king came passed her. He thought she was such a beautiful girl and wanted her for his queen. She didn't speak at all but was carried away to the castle together with the cottograss, and there they got married. After a year she got a son. The king's evil stepmother took the son and threw him in the snake pit. At the same time she cut Snow-white and Rose-red in the finger and smeared the blood around her mounth telling the king she had eaten her own child. This repeated itself the next year, and the year after (but the third year she got a daughter instead of a son). Then the king didn't know what to do but to burn Snow-white and Rose-red on the stake. When they had set fire to the bonfire 12 wild ducks came swooping in and took each one piece of cloth, one knit cap and one shirt. Soon after they returned as the twelve princes they really were. Now they told their sister to save herself as she had saved them. She then told the king what his stepmother had done. They then went to the snake pit and found Snow-white and Rose-red's three childer playing with snakes and toads. The stepmoother was punished and all the others lived happily on.
Snøfrost Flittige Korse
(Snøfrost Industrious Korse)
Korse er et navn fra skjemte, barne og dyreeventyret Reve-enka, samlet av Moltke Moe
Eventyret handler om en Reve-enke som mistet sin høyt elskede make da han døde etter å ha forspist seg på bondens høns. Uansett hvor mye Reve-enka gråt og sørget så var og ble mannen hennes død. Hun var en ettertraktet enke og fikk flere friere på døra.
Tjenestejenta Korse åpnet døra når de banket på, og gav deres tilbud om å gi råd videre til Reve-enka. Men Reve-enka avviste de alle sammen; bjørnen, ulven og haren. Så banket en rev på døra som var rød og vakker i pelsen, hans råd ville Reve-enka gjerne ha. Så ble det bryllup med det samme.
Les hel eventyret om Reve-enka
Korse is a name from the childers folktale and Animal folktale The Vixen-widow, collected by Moltke Moe
This Folktale is about a Vixen-widow that lost her highly beloved husband when he ate to many chickes from the farmes chicken coop, got sick and died. No matter how much the Vixen-widow cried and morned her husband was and stayed dead. She was a desiered widow and got several callers on the door.
The maid Korse answered when there came a knock on the door and gave their offer for advice to the Vixen-widow. However the Vixen-widow rejected them all; the bear, the wolf and the hare. Then a fox came knocking. Red and handsome he was. His advice the Vixen-widow wanted. Then there was a wedding right away.
Snøfrost Forlokkende Huldra
(Snøfrost Seducing Huldra)
Huldra er et vesen som møtes på i flere av Huldreeventyrene samlet av Asbjørnsen
Etymologi av norrønt hylja, 'skjule'. En hulder er en kvinnelig skogsvette fra norsk folketro, og knyttet til de underjordiske. Det finnes mange sagn om Huldra, felles for mange er at hun er vakker, men har kuhale. Hun lokker ofte til seg menn av menneske slekt og gifter seg med dem. Hun er særlig knyttet til setertradisjonen og har kyr som er svært gode, derfor er også ganske mange av huldresagnene knyttet til sæterdrift, slik som i Eventyre Huldreætt. I Huldreætt får man også innblikk i at huldra er sterk og viljefull og ikke alltid den enkleste som kone. Ofte er huldrene også musikalse og mange spelemenn lærte av huldrespel, huldreslått og huldrelokk. Eksempel på en huldreslått og huldrelokk Det er ikke alltid så lett å få øye på Huldra, og noen ganger forsvinner hun bare i løse luften, som i dette utdraget fra Matthias skytters historier:
"Ja, den fysste gongen je fornam huldra, da kunne je vel væra så en åtte, ni år gammal, og det var enda oppe på storveien imellom Bjerke og Mo. Je kom gåandes etter veien, for je hadde vøri borte et ærend for far min; så kom det et stort vakkert kvinnfolk midt etter myra, på den høgre sia av veien; der er det enda fullt av blauthòl og vidjukjerr. Je minst det så grant som om je såg 'a for aua mine nå i kveld, for det kunne vel væra så pass lyst som nå; brun stakk hadde a og et lyst skaut og i venstre handa en bunding, og vakker var a; men hu gikk midt etter myra, og vidjukjerr og myrpytter vørte hu aldri det grann; hu gikk som dom aldri skulle vært der. Je såg på a me' je gikk bortover veien, men da je kom et stykke lenger fram, og det var kommet en bergrabb imellom så je inte såg a lenger, så tenkte je: det er da for gæli at mennesket skal gå der og vasse i myra, du får da gå opp på rabben og si til a at hu er gått av veien. Je opp; men det var inte anna å se enn månen, som skinte på vasspytta i myra, og så kunne je nok skjønne at det hadde vært huldra."
Huldra is a creature that is encountered in several of the huldretales gathered by AsbjørnsenThe name is
from Norse hylja wich means "covered" or "secret". She is a female creature from Norwegian folklore, and has ties to the underground dwellers. There are several tales about Huldra, common for most is that she is very beautiful but has a cow's tail. She often seduces men of human kind and marry them. She has close ties to sheilings and has a very good stock of cattle. Because of this several of the tales of Huldra is consentrated around sheilings, like in the tale "Huldreætt" (of hulder decent). In this tale you get a feeling of her strenght and that she is a strong willed woman as well, and not the easiest of wives. The huldrer (plural of hulder, Huldra is the definite singular of a hulder) is often giftet in music as well and several fiddlers learned hulderplays, huldreslått and huldrelokk (I haven't found any English words for the type of music a slått or a lokk is). Example of a huldreslått and a huldrelokk. It isn't always easy to catch a glimpse of Huldra, and sometimes she just vanishes into thin air as in this exerpt from Mattias the hunter's stories (freely translated, as it is in a Norwegian dialect so I find it impossible to be correct in all details):
"Well, the first time I met the hulder I couldn't ahve been more than eight, nine years old, and it was up on the big road between Bjerke and Mo. I came walking along the road as I had been on an errad for my dad; then there came a big beautiful woman in the middle of the marsh, on the right sise of the road; there was lots of bogs and shrubs out there. I remember it as well as I saw her this very evening, it was a light outside as it is now. She wore a brown skirt and a light coloured headscarf and in her left hand she had a knitted cloth. She was beautiful but went right in the middle of the marsh, the shrubs and bogs she didn't mind at all; she went as they never even were there. I looked at her while I went along the road, but as I got a bit further ahead there was a rocky outcrop inbetween so I didn't see here anymore. Then I thought it was too bad that a human should walk on the mars when you may walk on the hill and tell her she had gone off the road. I went up on the hill but there was nothing to see but the moon who mirrored itself in the bogs in the mash. Then I understood it must have been Huldra I saw"
Snøfrost Gilde Soria Moria
(Snøfrost Splendid Soria Moria)
Navnet er tatt fra undreeventyret Soria Moria slått, samlet av Asbjørnsen
Eventyret handler om sønnen til ett fattig par som likte å rote i peisen, men ellers ikke helt fant hva han ville drive med. En dag kom det en skipper og spurte om han ikke ville være med til sjøs og se fremmede land. Det ville han. Skipet ble etter en stund stillestående da det ikke var noen vind, og gutten gikk i land, men skulle komme tilbake når det begynte å blåse opp. Han befant seg i et vakkert land med mange store åkre og enger, men folk så han ingen av. Da det begynte å blåse synes han ikke han hadde sett nok, og returnerte ikke til skipet. Da han hadde gått en stund på en bred og jevn vei kom han til et slott. Det var stort og gildt og inne i det ene rommet var det en prinsesse. Hun var overrasket over å se ham for hit kom ingen da det bodde et troll med tre hoder der, og trollet ville snart komme hjem igjen. Halvor som gutten het ble ikke redd men sa han skulle ta seg av trollet. Han fikk beskjed om å svinge et stort sverd, men kunne ikke løfte det. Da sa prinsessen at han skulle ta en slurk av flasken som hang ved det. Når trollet så kom hjem hugg han alle de tre hodene av det. Prinsessen hadde to søstre i slott som lå 6 mil bortenfor og 9 mil bortenfor der igjen.
Halvor gikk så til det neste slottet, der var det et troll med 6 hoder som bodde, og historien gjentok seg. Deretter til slottet bortenfor der igjen hvor det bodde et troll med 9 hoder og det siste hodet var det seigeste og hugge av. Alle prinsessene kom så til slottet, Soria Moria slott, og de var så glade og Halvor var glad i de alle men mest i den yngste.
Etter en stund savnet han sine foreldre og ville så gjerne se de igjen. Da fikk han en magisk ring som gjorde at han kunne komme dit han ønsket seg på et blunk. Men han måtte ikke rote den bort eller si navnene på prinsessne. Foreldrene kjente ham ikke igjen med det samme, siden han så ut som en prins. Først når han satt seg til å rote i peisen gjenkjente moren hans. Hun tok han så med opp på gården. Der var det tre døtre som ikke hadde vært så snille med Halvor alltid. Han sa han alltid hadde syntes de var vakre, men til sammenligning med prinsessene så de ut som gjeterjenter. Og sa bare de var her så skulle de få se. Vips så var prinsessene der, men nå hadde han brutt det ene løftet. Den yngste prinsessen lysket Halvor i søvne og byttet ut ringen med en som ikke var magisk.
Da Halvor forstod hva som hadde skjedd, at han hadde mistet prinsessene ble han mistrøstig og bare måtte finne tilbake til dem og Soria Moria slott. Han kjøpte en hest og red og gikk i flere dager. Så kom han til et lite hus hvor det bodde en gammel kjerring. Av henne byttet han hesten mot et par støvler som tok femten fjerdinger i et steg og da ville han komme raskere frem til Soria Moira. Så fikk kjerringa vestavinden til å vise ham veien for vestavinden skulle dit og tørke klær til bryllup.
Når Halvor omsider kom frem var han fillete og fæl og holdt seg litt i bakgrunn. Da de skulle drikke til brud og brudgom slapp han bytteringen i et glass og sa til sjenkeren at han skulle gi det til prinsessen. Hun kjente straks igjen ringen og sa hun heller ville ha han som frelset henne og søstrene enn brudgomen. Så ble Halvor gift med den yngste av prinsessene på Soria Moria slott.
The name is taken from the wonder folktale of Soria Moria castle, collected by Asbjørnsen
The Folktale is about the son of a poor couple who enjoyed to poke around in the ashes, but he didn't really figure out what he wanted to do withhimself. One day a skipper came around and asked if he wanted to join him at sea and see ailen lands. That he wanted. The ship was at a standstild after a while as there were no wind, and the boy went ashore. He was ment to come back as soon as the wind picked up. He was in a beautiful country with several large meadows and fields, but he didn't see any people. When the wind started to blow he didn't feel he had seen enough and decided not to return to the ship. When he had walked for a long while on a broad and flat road he came to castle. It was a grand and splendid castle and inside one of its rooms there was a princess. She was suprised to see him as nobody ever came there. The castle was the dwelling of a big troll with three heads. Halvor, as the boy's name was, weren't afraid of teh troll and said he'd take care of it. The princess said he had to use the big sword on the wall, but Halvor couldn't even lift it. The he was told to take drink of the flask hanging next to it. When the troll returned Halvor cut off all the three heads. The princess had two sisters living in a castle 60km away and 90km even further again. Halvor then went to the next castle where there was a six headed troll who dwelled, and the story repeated itself. The off he wen to the castle after that were the troll had nine heads, and the 9th was the thoughest to get off. All the princesses then came to the castle, Soria Moria castle, and they were all happy and Halvor loved them all, but most of all the youngest.
After a while Halvor missed his parents and wanted badly to see them again. Then he got a magical ring which made it possible to get where he wanted in a blink. But he couldn't lose it, and not speak the name of the princesses. His parents didn't recognise him at once as he looked like prince. When he started to poke around in the ashes his mother could see it was Halvor. She then brought him to the farm. There were three doughters on the farm that hadn't always been kind to Halvor. He had always thought them beautiful, but now he said they looked like shepherd's maids compared to the princesses. He said if only they were there they would see themselves. As soon as he said so the princesses appeared, but now he had broken one of the promises. The youngest princess cuddled Halvor to sleep, then swapped his magic ring for an ordinary one.
When Halvor realised what had happened, that he had lost the princesses, he became stricken with grief and just had to get back to them and Soria Moria castle. He bought a horse and rode and walked for several days. Then he came to a small house in the forest where an old wife lived. He traded his horse for boots that took 7 leagues in one stride. Then the old wife got the west wind to show him the way to Soria Moria castle as the west wind was headed that way to dry some clothes for a wedding.
When Halvor reached Soria Moria his clothes was tattered and he looked gruel, so he kept in the background. When they were about to drink to the bride and groom he slipped his ring in one of the glasses and told the waiter to give it to the princess. She imediatly recognised the ring and said she'd rather have him that sat her and her sisters free than the groom. Than Halvor got married to the youngest princess at Soria Moria castle.
Kommentarer
Legg inn en kommentar