The impossible hill
Hundene her har en rar greie for seg. Den siste bakken på vei hjem er komplett umulig å løpe opp. Hvorfor er det slik? De løper fint opp både mye lengre og betraktelig brattere bakker.
Alle (positive) tips i boka er forsøkt. Prøve å vente de ut som metode nr. 1. Stå stille uten å snuse eller surre er nemlig kjedelig. Noe som fører til at de lettere løper opp en bakke når de så får lov til å bevege seg igjen. Denne metoden har fungert helt ypperlig på andre bakker, men ikke her. Visst hjelper det litt å stå stille en stund, men bare noen få meter før de igjen sakker av.
Det er ikke fordi hundene er slitne, det er ikke fordi bakken er vanskelig å forsere på noen fysisk måte. Det er bare noe som stopper de opp.
Mine tanker er at dette er fordi den representerer at turen snart er slutt. Derfor er denne bakken veldig mye vanskeligere enn alle andre bakker, nærmest umulig. Hadde jeg snudd spannet rundt for å kjøre en tur til så hadde ikke farten i spannet vært et problem, de har også prøvd å snu et par ganger. Så at dette er inne i de vakre hodene på hundene hersker det ingen tvil om. Det er noe som gjør at de ikke vil opp denne bakken.
Nå er det forsåvidt ikke et stort problem. Vi kommer jo opp, med dårlig stil ;) og en bakke vi møter i andre sammenhenger byr heldigvis ikke på samme problemet.
My dogs have a weird thing when their being exercised. The last hill on the way home is impossible to run up. Why is that so? They have no problem running up far longer and steeper hills.
All the (gentle) techniques about how to get a team of dogs up a hill has been tried. Try to wait at the bottom of the hill as the number one method tried. Standing still without the premission to sniff around or doing anything else than standing there is boring. This means that the dogs usually are happy to be able to move again and runs straight up the hill. This method has worked very well on all other hills, but not this one. Of course it helps to stand still for a while, but then only run a few metres before they're slacking off again.
It isn't because they're tired, it isn't because the hill is difficult to run up in any physical way. There is something else that stopps them.
My thoughts are that this hill represents the end of the trip for them. That's why it's so difficult to run up this hill, almost impossible in fact. If I had turned them around to go for another run, they wouldn't have any problem with the speed. They have even tried to turn around on a few occations. That the hill is impossible is something the dogs have decided in their own pretty little heads for sure. There is something that makes them not wanting to run up this particular hill.
It isn't the biggest problem in the world. We do get up the hill, in poor style ;) and we don't have the same issue with any other hill we encounter.
Hundene her har en rar greie for seg. Den siste bakken på vei hjem er komplett umulig å løpe opp. Hvorfor er det slik? De løper fint opp både mye lengre og betraktelig brattere bakker.
Alle (positive) tips i boka er forsøkt. Prøve å vente de ut som metode nr. 1. Stå stille uten å snuse eller surre er nemlig kjedelig. Noe som fører til at de lettere løper opp en bakke når de så får lov til å bevege seg igjen. Denne metoden har fungert helt ypperlig på andre bakker, men ikke her. Visst hjelper det litt å stå stille en stund, men bare noen få meter før de igjen sakker av.
Det er ikke fordi hundene er slitne, det er ikke fordi bakken er vanskelig å forsere på noen fysisk måte. Det er bare noe som stopper de opp.
Mine tanker er at dette er fordi den representerer at turen snart er slutt. Derfor er denne bakken veldig mye vanskeligere enn alle andre bakker, nærmest umulig. Hadde jeg snudd spannet rundt for å kjøre en tur til så hadde ikke farten i spannet vært et problem, de har også prøvd å snu et par ganger. Så at dette er inne i de vakre hodene på hundene hersker det ingen tvil om. Det er noe som gjør at de ikke vil opp denne bakken.
Nå er det forsåvidt ikke et stort problem. Vi kommer jo opp, med dårlig stil ;) og en bakke vi møter i andre sammenhenger byr heldigvis ikke på samme problemet.
My dogs have a weird thing when their being exercised. The last hill on the way home is impossible to run up. Why is that so? They have no problem running up far longer and steeper hills.
All the (gentle) techniques about how to get a team of dogs up a hill has been tried. Try to wait at the bottom of the hill as the number one method tried. Standing still without the premission to sniff around or doing anything else than standing there is boring. This means that the dogs usually are happy to be able to move again and runs straight up the hill. This method has worked very well on all other hills, but not this one. Of course it helps to stand still for a while, but then only run a few metres before they're slacking off again.
It isn't because they're tired, it isn't because the hill is difficult to run up in any physical way. There is something else that stopps them.
My thoughts are that this hill represents the end of the trip for them. That's why it's so difficult to run up this hill, almost impossible in fact. If I had turned them around to go for another run, they wouldn't have any problem with the speed. They have even tried to turn around on a few occations. That the hill is impossible is something the dogs have decided in their own pretty little heads for sure. There is something that makes them not wanting to run up this particular hill.
It isn't the biggest problem in the world. We do get up the hill, in poor style ;) and we don't have the same issue with any other hill we encounter.
Kommentarer
Legg inn en kommentar